Morgenen var bedre enn den har vært på lenge. Jeg våknet tidlig, noe jeg ikke liker å gjøre, men i dag var det helt ok. Bonusbarna er hjemme, og sto opp for å gjøre seg klar til skolen. Min kjære våkner forsiktig inntil meg, og jeg har fri fra jobb etter en lang periode med vakter. Sola skinner ikke, noe den har gjort hele uka, men det gjør ingenting. Jeg har fri, og kan endelig puste ut og hilse litt på livet.
En hel uke har forsvunnet, og jeg bruker et par dager til å få overblikk, og overskuddet tilbake. Endelig hjemme til middag, og jeg har fått kvalitetstid med familien. Alt fra å lage middag sammen, til leksehjelp og kosestund. Nå er det deilig med noen dager sammen med familien, både plikter og kos. Så når mandagen kommer, skal jeg skrive nytt innlegg til bloggen min.
Alle vet hvor raskt fridager fyker avgårde som en virvelvind, så mandag kom, og ny uke har akkurat startet. Husk Legetime, blomster, middag,mail,info og film
Det å jobbe 12 timer på skift har sine positive sider ved at man har en god del flere fridager pr måned enn andre som jobber 8 timers ukedager. Men de negative sidene skinner igjennom når man tre dager på rad ønsker familien sin god middag på sms, sier godnatt på telefon, og kommer hjem når de små for lengst er sovnet.
Pp8 (prøveperiode) kom,eksisterte en stund, og forsvant helt uten at jeg fikk med meg mer enn små bruddstykker. «Shame on me» Men med 77 timer jobb på en uke med krevende oppgaver og utfordringer hjalp ikke på. Men heldigvis for en oppgående livsledsager, med full kontroll på vår kalender. Vi fikk gjort litt for at det skulle kunne klaffe for oss denne måneden også.
Jeg snubler ut av sengen og inn på badet med en fot i buksa og genseren ventende over hodet. Det er ikke mange minutter til min kjære fyker avgårde til jobb, og jeg blir med. Nå har vi underskudd på hverandre, og heldigvis for at vi kan gjøre noe med det. Jeg gjesper hele veien, og lengter etter en varm kopp kaffe som jeg omsider får satt til livs i skrivende øyeblikk.
Før jeg lar den nye uken skikkelig starte, reflekterer jeg igjennom helgen som gikk. Jeg lever litt på gode dager i noen timer på overtid, før energien og kaoset får innhente meg. Rolig musikk i ørene, varm kaffe på siden.
Jeg smiler litt for meg selv når jeg tenker på fredag. Hvor vi raste hjem i en fart, på med drakter for voksne, og vester for barn. Helgen startet fint med kvalitetstid for familien på sjøen. Vi skulle se om det var torsk å få som vi kunne ha til middag. Vi kastet loss, og før vi fikk si ai ai kaptein, var vi på vei ut i fjorden. Fire fiskestenger i hendene, fire sluker i vannet, og fire smil klistret i ansiktet. Ahh … dette er noe å leve for. Skyene danser i speilbildet av sjøen, og vakker latter fra min kjære og barna veksler på stemmeretten. Den friske luften fra havet gjør det samme som luften på fjellet. Det var ikke lett å få slukene våre ned til torsken, for havet var tatt over av makrell. Men vi lot oss ikke be to ganger før vi forsynte oss av den. 25 minutter var det som skulle til, før vi hadde hentet opp 59 fisk på fire stenger. Ny rekord 🙂
Med tanke på tiden det tar å sløye, vaske, og fordele dem, pakket vi ned fiskesakene og tok heller en fin kjøretur rundt holmer og berg. Jeg la meg ned, og vekslet mellom å se på himmelen og ha øynene lukket. Plutselig var vi ved kaien hvor den lille koselige butikken er. Vi fortøyet båten, og ordnet med fisken, mens ungene vekslet mellom å spise is og hjelpe oss. Kvelden endte med god mat, Annie på tv, og en sliten men lykkelig familie slengt i sofaen.
Resten av helgen gikk med til dugnad for barneidrett, gaveshopping til bursdagsselskap, overnattingsbesøk, kvalitetstid over frokost og middag, timeout med pcen og ellers annet. Alt i alt en koselig og etterlengtet helg. Nå har jeg fri noen dager til, men siden våre søte små nå reiser til faren sin blir det mer jobbing på min kjære, og fritid på feil tidspunkt for meg.
Jeg tenker litt på bloggen min. Hvordan det startet, og hvordan det har gått. Alt fra det store ønske om å bli pappa på ordentlig, og til alle skrivefeil. Jeg lurer ofte på om jeg skal skrive frem eller fram, og selv om jeg sjekker det via google, så tar jeg meg i å fortsatt lure på det. Videre tenker jeg på http://www.nrk.no/debatt/index.php?showtopic=43705 hvordan jeg er som blogger om et år.
Lenge trodde jeg at jeg blogget for meg selv, og at det ikke var noen der ute som fant mine tanker interessante. Men etterhvert som jeg fikk lov å følge med på ting som statistikker via bloggen og via innsikt på facebook, har jeg skjønt at jeg har noen faste, og mange som titter innom. En av grunnene til at det ser stille ut er nok temaet jeg skriver om. Uansett, det å kunne ha en blogg som dette betyr mye for meg.
Klokken går mot lunsj denne mandagen. Vi er over i september, og høsten har begynt å melde sin ankomst. Nå er det ikke lenge før vi atter en gang venter på vår og sommer. Det er en kald mørk og våt årstid i møte. Selv om det innebærer både fyr i peisen, stearinlys, bok, armkrok, te, og annet koselig, så er det ikke fritiden som har flest av timene i døgnet. Jeg åpner skuffen i hodet mitt, og fyller den med helgen, før jeg lukker den, og klargjør meg for den nye uken.
I dag skal vi avgårde til en privat gynekolog. Vi har som mål å få et annet perspektiv på dette med hva som skjer med min kjære. Dere som har fulgt meg en stund vet hva det går i, og til dere andre, så kan dere lese litt på hovedinnleggene jeg har postet tidligere. Etter mye styr med smerter, legevakter, sykehus og fastlege, gikk vi til fastlegen for noen uker siden. På forhånd hadde vi selvdiagnosert min kjære med endometriose, og lot legen hennes tygge lenge på det før han sa seg enig. I løpet av en uke kom brev fra sykehuset om en såkalt kikkehullsoperasjon. Dette for å konstantere om det faktisk er endometriose. Han ble nemlig usedvanlig raskt enig med oss uten å gjøre noe mer til eller fra.
Nå gruer hun seg selvfølgelig for en slik operasjon. Det innebærer også å reise herfra grunnet for lang ventetid på vårt sykehus. Samtidig som vi snakker narkose, og ikke vet vi om de som tar denne operasjonen kan nok om endometriose for å kunne stille eller ikke stille diagnosen. Videre har vi noen symptomer og uforklarlige ting som legen ikke brukte tid og energi på. Derfor har vi i dag time hos en privat gynekolog, som enten er, eller har spesialistkompetanse på dette området. Vi håper på flere ting. Kanskje hun klarer å finne ut av dette? Kanskje vi kan slippe operasjonen? kanskje vi kan gå derfra med litt flere svar enn vi har fått det siste halve året. Siden vi er prøvere, og dette ikke går vår vei, så er det også rette stedet, rette personen til å vise oss vei videre.
Intense smerter og andre ting som gjør til at livskvaliteten ikke er slik den burde være setter sine spor. Jeg prøver å være der for henne hele tiden, men det hjelper verken på smerter eller på fortvilelsen over å ikke vite hva det er. Ikke får det henne frisk. Jeg skulle ønske jeg kunne avlaste henne litt. At siden hun først må bære på dette, at vi kunne byttet på det.
Nå er det avgang til gynekologen. jeg håper det blir bra. Hun er i en fin periode nå, så det spørs om ikke det gjør det vanskeligere å finne ut av hva det er. Det er litt sånn typisk føler jeg. Komme til legen akkurat når det er en bedre periode for så å stå der alene når perioden snur …
Husk å like bloggen på facebook og twitter om du vil følge meg utenom innleggene også.
JEG - EN BONUSFAR 
Håper timen hos gynekologen ga dere det dere ønsket 🙂
Klem til dere.
🙂