2018 – Livet gikk videre …

time-flying-clock

 

Hvor skal man begynne etter så lang tid? Årene flyger avgårde. Jeg rekker ikke se meg tilbake før enda et år er gått. Er det sånn det føles for alle andre, at det er slik det skal være?

Jeg har brukt litt tid på å lese de gamle innleggene mine. Noen tårer i øyekroken ble det, men også litt latter med masse gode minner. Mitt siste innlegg ble skrevet i februar 2016, og handlet om håp og drømmer for framtiden:

Vi hadde akkurat solgt huset, og flyttet inn i en liten leilighet hos svigers. Den store drømmen var et småbruk med dyr, ny jobb, og en liten baby. Hver vår hund, og en liten båt vi kunne bruke til små turer på sjøen.  Med andre ord en drøm om en annerledes framtid. Et liv på landet framfor tidsklemma i byen.  Les gjerne innlegget her

Når jeg nå i 2018 tenker tilbake til tiden fra siste innlegg og fram til i dag, har jeg mange nyheter, og en aldri så liten overraskelse på lur.

Det gikk ikke mange måneder før vi på tredje visning forelsket oss i et lite småbruk langt ute på landet. Huset var gammelt, men godt vedlikeholdt. Området var på mange mål, inklusiv utmark skog og strandlinje. Vi undersøkte muligheter for jobb, skole, og andre fasiliteter før vi bestemte oss for å ligge inn et bud. Det var en uke frem til den offisielle visningen, og vi var spent. Samme dagen som visningen skulle være, ble den avlyst og vi fikk en telefon. Fra den dagen eide vi et småbruk.

En helt utrolig følelse, for grunnpilaren i drømmen vår var plutselig blitt en realitet. Nå startet en serie med oppdrag og utfordringer, vi fikk en travel tid i vente. Jeg måtte avslutte et arbeidsforhold, noe som var å gi slipp på tryggheten, og samtidig satse på at ny jobb var mulig på nytt sted. Dette var en nervepirrende tid for oss alle.

småbruk nett

Vi brukte helger i det nye huset, for å rydde, gjøre klart til å flytte inn. Vi fikk pusset opp soverommene til barna, sammen med kjellerstuen de skulle få bruke. Ukene og månedene gikk fort, og plutselig sto flyttebilen i hagen sammen med min kone, mens jeg hadde siste dag på jobben.

En drøm om et lite småbruk … Check!

Vi kjørte oppover til det nye huset samme dag som flyttebilen, men vi kjørte i egen bil, med en liten båt på henger, og fullastet bagasjerom. Den følelsen, gleden, og spenningen. jeg har ikke ord for hva vi følte akkurat da. Jeg tror det kalles lykke. Et resultat av noe vi hadde jobbet hardt for. Veien var lang fra drøm til virkelighet, mens nå snakket vi 3 timer før vi kunne vri nøkkelen om til vårt nye hjem … Lykke … ❤ ❤ ❤

Brygge med båt … Check!

bat

Sommeren sto for døren, og den viktigste oppgaven vår var å få meg i arbeid. Vi var innom de fleste lokale bedriftene i tiden etter vi kjøpte huset, men ingen napp å få. Vi brukte mye tid på hus og eiendom, det var mye å lære, og mye sitte seg inn i. Sommeren gikk til å kombinere hus eiendom, og midlertidig betalt arbeid innenfor diverse prosjekter. Først når høsten gikk mot vinter åpnet det seg muligheter for arbeid. Jeg fikk ta styringen på en lokal bedrift, holde driften, ta vare på de ansatte, og føre bedriften trygt fram og opp. Jeg fikk det plutselig travelt, lite og ingen fri, men samtidig var pulsen en helt annet enn hva den var i byen. Bøtter med ansvar og oppgaver, masse nytt å lære, utfordringer i mente. Det var en perfekt kombinasjon av familie, jobb og bondegård. Alt på et og samme sted.

Nytt fast arbeid … Check!

motor

Etter som tiden gikk ville guttungen ha seg en katt. Alle gårdsbruk trenger en katt, så vi var ikke vanskelige å be. Kriteriene var at han selv skulle ta vare på den. Noe han kunne vokse på. Han er tross alt blitt 13 år. Resultatet ble blanda drops, men det var vel også litt forventet. Madammen som alltid har ønsket seg en svart labrador, og jeg som alltid har hatt Jack Russell Terrier på førsteplass, vi ordnet det også. Pluss at vi fikk en ekstra hund med på kjøpet. Vi har jo plassen til det, og vi elsker dyr alle sammen.

Hundene vi ønsket oss … Check!

Ungene fant raskt plassen sin på ny skole. De ble tatt i mot med åpne armer, og bygda var glad for nye mennesker. Det er jo ikke til å stikke under en stol, at vi reiste mot vinden. De fleste flytter fra landet, og inn til byene. De fikk raskt både venner og kjæreste, nye hobbyer og et roligere liv. De stortrives.

jack

Så var det min kone da … Min elskede kone. Hun som betyr alt for meg. Ble helsen bedre da vi gjorde en slik forandring? Det korte svaret er både ja og nei. Livet ble enklere, og hverdagen ble forandret til det bedre. Man kunne puste fritt, nyte naturen, kjenne en rolig puls igjennom hele dagen. Hun fant en etterlengtet ro … Bøker, hun elsker å lese. Planter og urter i potter. Agurker og paprika. Kortreist mat. Et lite hønsehus med høner og en hane. Ferske egg til frokost. Det var utrolig deilig å se forandringen hos min kjære.

Ville hun en dag kunne komme å jobbe sammen med meg ? Det er drømmen vi har. Kunne drive noe sammen. Et av hennes største ønske er å kunne få jobbe igjen. 09.00 til 16.00… Kunne bidra. Men den gang ei. Ikke enda, ikke nå. Fibromyalgi, og mulig litt attåt?  Hun er tom for energi, tom for krefter. Energi byttet ut med smerter, og krefter byttet mot søvnløshet. Men pågangsmotet og staheten har ingen fått tatt fra henne. Heldigvis. Håpet om et lys i tunnelen, om bedring. Det trenger bare å være litt om gangen. Steg for steg. Den ene foten foran den andre.

Hun har lært mye om seg selv. Lært teknikker, overlevelse, og terper stadig på tålmodigheten. Hun trener egne programmer, utfører øvelser fra psykomotorisk fysio, og manuellterapeut. Prøver ut medisiner, og tett fin oppfølging av fastlege og apparatet rundt seg. Men det er en lang vei å gå. Fastlegen sier alltid at dette tar lengre tid enn hun tror, og som min kone sier: Jeg begynner så smått å innse nettopp det. Det hjelper på helsen at vi har kommet oss bort fra byen, men vi er langt fra målet enda …

Bedre helse … Not Check!

hone

Jeg som Bonusfar og ektemann har lenge ønsket meg mitt eget barn. Min kone ønsket seg en attpåklatt.  Jeg og min kone var prøvere frem til IVF forsøket gikk i vasken. Jeg har skrevet om oppturer og nedturer, og flere av dere har fulgt oss tett. Gledet seg når det har gått opp, og trøstet oss når det har gått ned. Tusen takk!

Etter mang en prøveperiode med testing av både eggløsning og graviditet, fant vi ut at vi trengte hjelp. Vi var innom sykehus for operasjon og tester. PSOS for henne, og trege svømmere for min del. Derfor endte vi opp med IVF forsøk på en privatklinikk. Dette kostet skjorten, og gikk ikke vår vei. Alt dette har jeg skrevet om i tidligere innlegg.

Vi bestemte oss for å ligge det litt på hyllen. Ikke bare grunnet økonomi, men også fordi det var en skikkelig påkjenning. Spesielt for min kone, som måtte ta alle medisiner, gå gjennom alle inngrep. Vi tok noen grep om framtiden, og håpte på å kunne være klar for nytt IVF forsøk i 2017. Slik gikk det ikke da helsen til min kone ikke var optimal. Jobben tok for mye av tiden min, og gården trengte både tid og stell. Vi har tatt opp tråden noen ganger fra 2016 og fram til i dag. Vi kom aldri lengre enn at vi ønsker oss barn, men at vi ikke helt visste hvor og når vi skulle starte opp igjen … Om det i det hele tatt ville være mulig med tanke på helse.

ikea-pee-hed-2018

Det skulle bli jul 2017 … Hvor min kone plutselig en dag sier til meg: Du kjære … Jeg er forbanna sikker på at jeg er gravid nå. jeg kjenner det på hele meg … Jeg stirret på henne, snudde meg og sa: jaja den kroppen din har sagt mye rart de siste årene… Hun var for såvidt enig i det. Vi lot det ligge.

Det skulle gå nesten en uke til før min kone ba meg handle med hjem både poteter og en graviditetstest … Plutselig var jeg tilbake til 2015, spenningen, klokken som teller sekunder … hvorpå det plutselig lyste to streker i mot meg … Stillhet og sjokk … et smil, latter og tårer … Min kone var blitt gravid… Så mange slike tester jeg hadde vært med på, men aldri sett en med to streker på…

Hvordan i alle dager kunne dette skje? Ikke kunne hun få barn på egenhånd, ikke kunne jeg hjelpe til på egenhånd, og ikke har postmannen vært på besøk mens jeg var på jobb … Vil det si at vi faktisk klarte det på den naturlige måten allikavel?

VISST POKKERN KLARTE VI DET ❤ ❤ ❤

i3193

Som den o store realist fant jeg raskt ut at det måtte være minimale sjanser for at dette skulle gå bra helt fram til uke 12. Min kone sin helse, vår felles historikk … Jeg turde faktisk ikke håpe, og ville ikke innse at dette var virkelig. Men joda, jeg tok meg selv i å kjenne på … føle på virkeligheten, men jeg var rask med å sette på lokket igjen, hver gang.

Men ukene gikk, og uker ble til måneder, og nå sitter vi her da … ca 15 uker pluss 1 dag, og i neste uke er tid for kontroll hos fastlegen. Jeg vet at det enda er sjanse for at ikke alt går etter planen, men etter at vi gikk forbi uke 12, har jeg klart å finner mer ro, og har evnen til å kjenne på et hav av gode og skumle følelser. Tenk da … VI ER GRAVID ❤ ❤ ❤

En liten klump i halsen, og en aldri så liten tåre i øyet

VI ER GRAVID, OG DET ER HELT AV OSS SELV

 

 

IMG_0441

Men svarte svingende !!! Jeg skal bli pappa ❤ 🙂 ❤

 

41u0YxOJuRL._SY463_

 

«MicDrop»

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s