Da vi bikket 2016 fikk jeg en følelse av at starten på en ny æra var i umiddelbar nærhet.  Det var mange grunner til det, og en av dem var følelsen av å bare vente. Vente på en bedre tid som ingen visste når ville komme. Så plutselig, ser man at det man har jobbet så hardt for, tar form.  Høsten og vinteren i fjor var en hektisk, men stillestående tid. En følelse av å svømme uten å vite når en skulle treffe land. Jeg regner med det er mange som til tider opplever det slik. 

Vi har solgt det lille huset vårt. Noe som tok lenger tid, og ga oss flere utfordringer enn vi kunne forutse på forhånd. Vi har ordnet opp i gjeld, og annen økonomi, slik at vi nå snart er klar for å ta et steg frem mot det livet vi ønsker for oss selv som familie, og den framtiden vi ønsker oss som mann og kone.

slow

Det lille gårdsbruket som er der ute et sted. Den røde løen, det lille naustet og det gamle huset. Skog med utmark, fugler, sjøen.  Et sted hvor klokken stopper, og pulsen senker seg hver gang man kommer hjem. En gammel personifisert traktor med øyne, et fugleskremsel ved navn Karl. Min lille jack Russel Terrier som hver dag får utløp for sine indre demoner. Min kone som steller og synger til plantene i drivhuset sitt. Den nydelige labradoren som venter tålmodig på henne utenfor.  Pinnekjøttet på beitet, som morer seg opp til jul. Deilig fersk torsk til søndagsmiddag, fisket selv i den gamle plastbåten med bare årer til fremdrift.

07_02_2_web

Drømmer …. Min lille tulle som nysgjerrig og engasjert løper etter dyrene, mens hun i sideblikket hele tiden passer på at jeg er der. Som smiler og ler, bortsett fra når hun faller med tårer og gråt, men som går over til smil når pappa sier det ordner seg. Utrolig hva en klem og gode ord kan gjøre.

playing-at-parkhill_fs

Et sted hvor min kone kan få kjenne på at helsen blir bedre. Min kone er fortsatt syk. Årene går, men ingen bedring i sikte enda.  Fibromyalgi kurerer man nok ikke, men et liv uten smerter, og en livskvalitet på linje med normalen burde ikke være utenfor rekkevidde. Hun står på venteliste for kognitiv behandling, og tar avbestilte timer mens hun venter. Trening en gang i uken fast, så lenge formen tillater det. Legen prøver medisiner på medisiner. Nesten bare antidepressiva. En pilleform jeg ikke er mye glad i. Nå nettopp en ny type antidepressiva som også skulle gå på det kognitive. Han hadde så stor tro på denne, at hun skulle bli frisk på bare måneder. Så googler jeg at medisinen ikke en gang er skikkelig utprøvd. Jeg blir ikke positiv, bare skeptisk. Veldig skeptisk. Jeg har lest at noe slik medisin er vanlig å gi i mindre doser grunnet muskelavslappende, men ikke slik som dette.  Hva kan skje med henne ang bivirkninger? Personlighet? Senskader? Jeg har iallefall en mening om at mareritt som hun har hatt nå flere ganger, og ny duft fra huden kan skyldes denne medisinen.  Nei jeg er ikke glad i medisin uten å få det, til og for, en konkret sak.

Brintellix-vortioxetine-depression-antidepressant-2015091001495878

 

Livet er bra det. Vi leter etter et hjem til familien, hard jobbing, sykdom og lite søvn. En bedårende men utfordrende tenåringsjente, og en skjønn guttunge på vei i samme retning. En søt liten kanin som spiser mer enn oss andre til sammen, og en psykisk skadet voksen hannkatt.  Omringet er vi av kjærlighet, trygghet og pågangsmot. Alle mennesker, alle familier har sitt å stri med, men man lar seg ikke knekke av det. Selv om det ikke alltid er sant at man blir sterkere av motgang, så gjør det oss iallefall mer sammensveiset.                                                                                                  Sammen er vi gull ❤ ❤ ❤

box-box-toy-cardboard-family-love-walking-Favim.com-106115

Dette er året jeg ønsker en sammensmelting av drømmer og realitet hjertelig velkommen. Jeg har åpnet døren på gløtt, og er klar for å gjøre hva som helst for at dette året blir starten på alt hva vi ønsker oss for framtiden.

Og når vi endelig er på plass i nytt hjem, og livet har funnet sin egen melodi, da skal vi i samtale med fertilitetsklinikken igjen… Slik jeg ser det, forsøk nr 2 – 2017 Here we come 🙂

madewithlove_original

 

«The words that a father speaks to his children in the privacy of home are not heard by the world, but, as in whispering-galleries, they are clearly heard at the end and by posterity» . — Jean Paul Richter