Vi feirer Ste-farsdag :)

Jeg våknet først av uværet som herjet utenfor vinduet. Vinden var sterk, og regnet pisket mot ruten som om det hadde lyst å komme inn. Det første som slo meg var at jeg ikke skulle ut i dag. Plutselig kom min datter inn døren for å spørre om jeg ikke hadde tenkt å stå opp snart. Jeg fant dette litt merkelig siden hun ikke pleier å forstyrre oss før jeg har vært innom badet, og hoppet i søndagsuniformen.

På kjøkkenet ble jeg stående å stirre på alle med et spørrende blikk. Her var det frokost servert med nytrekt kaffe og eggerøre. Spente ansikter med lure smil gjorde til at jeg lå to og to sammen når jeg fikk en gave i hånden. Mine to små hadde altså funnet ut at siden de ikke skulle være hos sin far denne dagen, så ville de innføre ste-farsdag i familien vår.

Tanken og ideen varmet meg godt om hjertet selv om hele situasjonen ble noe merkelig og uventet. Litt som en følelse av å komme inn i et bursdagsselskap som egentlig var for en annen, ta hatten på hodet, blåse ut lysene på kaken for noen andre, og nyte applausen og oppmerksomheten. Jeg følte meg kjempe glad, høyt begjæret, skikkelig rørt,men litt utilpass på samme tid. Det er nok fordi at selv om jeg ser på dem som mine, så blir jeg virkelig minnet på at de egentlig ikke er det. Spesielt på en dag som denne. Jeg tror nok at det vil forandre seg til det bedre når vi først har fått en liten. Da deler vi alle fem noe sammen, noe som det vil være riktig å bygge slike ting på.

Første uke i november har rast avgårde, og forandringer i livet mitt står i sentrum.  Tilpasninger og vaner er i ferd med å finne sin plass. Jeg har byttet jobb, og er akkurat ferdig med første krevende uke. Jeg byttet jobb av mange grunner. Jeg har arbeidet for samme firma i mange år, og hadde lenge tenkt på å gå videre til noe annet. Miljøet helt fra topp til tå forverret seg i takt med måneder, som igjen ble til år. Uansett hvor mye jeg håpet og prøvet, så så jeg aldri tegn til forbedring.

Plutselig en dag for to år siden var jeg blitt til fire. To voksne og to små. Jeg, var blitt en familie. Dette samtidig som arbeidstidene forble de samme. 12 til 14 timers arbeidsdager, uansett om det var mandag eller juleaften. Mye av arbeidet var utendørs, og nå som vinteren viser seg er det ikke dumt å kunne sitte inne i varmen, mens man ser kulden utenfor. Nå starter jeg dagen om morgenen, og kan reise hjem å spise middag med familien hver eneste dag. Når fredagen kommer kan jeg glede meg over fritid med alle sammen. Det er deilig å ikke gå glipp av de viktigste tingene i livet. Tingene man ikke får igjen.

 

 

Ivf eventyret vårt er langt fra over. Men ting har tatt en retning som gjør at tid og tålmodighet er hva som er viktigst. Vi har vært igjennom et forsøk, hvor vi kom så langt at vi fikk tilbakeført et egg. Dette festet seg ikke, så tante rød kom som tanter pleier å gjøre. Busene fra ingensteds, på et tidspunkt det passer aller minst.  Vi fikk også hilse på PCOS i tillegg til mine små trege svømmere. Dette resulterte i at vår gynekolog ville kjøre et alternativt opplegg for oss til forsøk nummer to.

Det første vi er i gang med, er å ligge eggstokkene i hvile. Her snakker vi overproduksjon av egg, og da er det riktig å bremse dem med bruk av p piller. Bare p piller i seg selv gir oss tre hele måneder med ekstra venting. I tillegg mister vi jo det lille håpet underveis om at vi kan klare det på egenhånd. Sistnevnte er egentlig det verste, siden det går utover tålmodigheten. Da er vi jo helt sikker på at vi står på stedet hvil.

Neste steg i planen er å besøke gynekologen underveis av p pille bruken. Han skal skrape forsiktig på livmorveggen for å få kroppen til å produsere og eventuelt reparere slimet. Dette skal visst nok hjelpe til at egget har større sjanse for å feste seg neste gang. Videre ser det ut til å bli ny runde med medisinering i begynnelsen av neste år. Vi slipper unna med kort protokoll denne gangen også. Jeg synes det virker som en positiv ting. Jeg har hørt mye stygt om den nesesprayen.

Jeg sier bare: