Atter en gang sitter jeg ved kjøkkenvinduet og stirrer utover havet. Kaffen er enda varm, men jeg glemmer å drikke før den blir kald. Jeg fyller koppen for nytt forsøk. Den blir også kald. En båt seiler forbi. Jeg har sett den mange ganger før. Den skjærer såvidt igjennom overflaten, og etterlater seg små taktfaste dønninger som omsider når land. I dypet av drømmer og håp befinner jeg meg også på land.
«Jeg har tisset i glasset. Skal du komme å teste, sjefstesteren min?» Jeg får flashback til alle prøveperiodene våre igjennom to år. Smil, spenning og endeløse sekunder av ventetid. Alltid det samme resultatet. «Jeg kommer med en gang» ropte jeg. Jeg kan ikke huske sist gang jeg hoppet ut av sengen som et forvridd a-menneske. Min kjære rakk såvidt å ta tiden mens jeg tviholdt testen dyppet i glasset. Korken på, og hvert eneste av de 180 sekundene var som slag i magen. Det var ikke noe annerledes denne gangen. Bortsett fra at det var enda hardere å svelge. Som sagt, alltid det samme resultatet.
Dagen er fin den. Solen skinner, både sjøen og vinden er stille. Det er en sommerdag som kom litt senere enn vanlig. Jeg liker det. Jeg tenker vi kommer til å bruke dagen ute. Enten finner vi oss en cafe som har uteservering, eller så rømmer vi på sjøen for å fiske. Bonusbarna er på besøk hos faren, så det er bare oss. Deilig å puste litt, kjærlighetstid. Spesielt nå er det godt å få noen dager til å komme over et nederlag.
Vi gjorde da alt riktig denne gangen. Selv om vi ble slått på målstreken. Vi gikk «All in» men fikk ikke høste frukter av den grunn. Jeg kjenner at det som plager meg mest er at jeg ikke får noe tidsperspektiv på når jeg får bli far. Og når jeg ikke har det, virker det så uoppnåelig. Så langt og bortgjemt i fremtiden at det kanskje ikke vil bli noe av. Det som plager meg er alt hva min kjære har gått igjennom. Alle sprøytene, all annen medisinering. Ultralydundersøkelsene, egguthenting, innsettingen. Store fysiske og psykiske påkjenninger. Hadde det vært verd det, så kunne gleden over graviditeten overskygge de tunge sporene. Men nå sitter vi her. Mindre håp, mindre følelse av å lykkes, og mindre penger på konto.
Jeg har ikke tall på hvor mange poster på diverse forum jeg har lest. De fleste om ivf, barnløshet og graviditet. Jeg vet at det er mange der ute som har holdt på mye lenger enn oss. Jeg vet det er enda flere som overhode ikke har håp om å kunne få barn. Men det at mange der ute har det vel så ille som jeg føler det nå, så hjelper det ikke meg. Jeg klarer ikke trøste meg med at andre er i samme båt, at noen allerede har sunket, eller gått på land.
Hva gjør man så. Sitter man seg ned med hendene foran ansiktet og gråter? Kommer man noen vei med det? klargjør man seg selv til neste kamp? For det er jo slik. Ypper kroppene våre til kamp, så er det nettopp det dem skal få. KAMP! Jeg har ikke tenkt å gi meg, og kjenner jeg min kone rett, så er hun minst like sta som meg. Jeg tror det er viktig å tørre å føle, å kjenne på nederlagene underveis som de kommer. Jeg har en tro på at så lenge man ikke dveler ved dem, så gjør det oss sterkere til neste kamp.
Takk min elskede for alt du har vært igjennom for oss. Du har vært sta og sterk igjennom hele prosessen. Rekken med psykiske og fysiske påkjennelser har du fintet med stil. Takk for at du er den du er. Smerter, inngrep, medisiner, grenser for privatliv. Jeg er så stolt av deg. Jeg tror at om vi hadde byttet roller i dette, så hadde jeg ikke vært i nærheten av like tøff som deg. Du er enestående.
«Jeg elsker deg mer enn ord. Lengre enn herfra til månen og tilbake»
Du er mer enn man har lov å drømme om. Da jeg giftet meg med deg visste jeg at aldri noen gang vil jeg treffe et så fantastisk menneske som deg. Du er godhet tvers igjennom. Du er en enestående mor, flink med barn. Min beste venn og elsker. Du er en fantastisk livsledsager som alltid bryr deg. Flink å vise følelser, står for hva du sier og mener. Ærlighet og trofasthet uten sidestykke. Du er en klok kvinne full av kjærlighet til dem som står deg nær, og til dem som trenger det. Du gir meg også trygghet. I deg bor det både tradisjon og moral som viser lys på livets vei. Når du i tillegg er smellvakker, sexy, spennende og morsom. Da er du mer enn man har lov å drømme om.
«Når du ser på meg med dine vakre øyne, kan jeg se meg selv i dem,og jeg vet at du kan se deg selv i mine»
Sakte men sikkert skal vi klargjøre oss til kamp. Vi er en flott familie på fire. Men en dag skal vi bli fem. Det velger jeg å holde fast på. Jeg vil så gjerne oppleve å bli far. Gå igjennom en graviditet sammen med med min kjære. Fødselen. Skape liv. Vi har et nytt møte med klinikken om ca to uker. Vi har mange spørsmål vi trenger svar på. Det skal bli godt å få snakket igjennom dette med dem. Kanskje vi til og med kan lage en plan for hva vi gjør videre?
«Ingenting er umulig. Det umulige tar bare litt lengre tid»
I kveld gruer jeg meg litt til Ønskebarn på TVN.
Oh Honey – I Love You Will Still Sound The Same <– trykk for å høre.
JEG - EN BONUSFAR 
Jeg kom nettopp over bloggen din, 4pluss1, og ville bare sende noen varme tanker til deg. Jeg vet så veldig godt hva dere går igjennom, og kjenner på tårene når jeg leser dette innlegget. Jeg håper dere har funnet energien igjen etter første runde.
Vi er selv straks i gang med forsøk nr 2, og jeg kjenner at kamplysten melder seg. For det er akkurat det det er: en kamp! Og ikke pokker om vi gir opp!
Ønsker dere alt godt i prosessen fremover, og håperhåper at neste gang… DA sitter det!!! 🙂
Varme klemmer fra meg
Takk for tilbakemelding. Jeg skjønner at dere vet hva man går igjennom ved ivf. Det er ingen dans på roser når det ikke går, men plutselig, når det sitter … da … 🙂 vi ønsker dere lykke til på veien nå som dere er i forsøk nummer 2. Vi havner der i begynnelsen av 2015. Først har vi litt forarbeid med p piller og eggstokker som skal hvile. Stå på , så ordner det seg til slutt. Slik tenker iallefall vi 🙂
Hei, jeg kom over bloggen din nå. Jeg håper alt går bra med dere, må være en ubeskrivelig vanskelig og krevende situasjon å være oppi. Jeg kjenner jeg får helt vondt, der er det noen som lengter langt inne i hjertet etter barn og så får andre barn som ikke setter pris på de uskyldige barna. Jeg håper av hele mitt hjerte at dere blir velsignet med barnet dere fortjener og barnet som fortjener dere.
Alt er mulig, det tar bare lengre tid som du skriver. Heier på dere i prosessen og håper virkelig at det ordner seg.
Takk for tilbakemelding og lykkeønsker. Det sitter vi pris på. Det er som du skriver, det føles urettferdig at det skal være så vanskelig for oss, men så enkelt for mange av dem som egentlig ikke sitter pris på det. Og ja, jeg kan ikke for sagt det for mange ganger, det umulige tar bare litt lengre tid.