Jeg har alltid hatt interesse for bil. Jeg tror det bare er noe som ligger i genene mine. Akkurat som interessen for musikk og instrumenter.
Vi snakker lidenskap for fart, utseende, hestekrefter, tuning, lyd, kvalitet og alt annet som går i samme kategori. Derfor er ønsket om egen stor dobbel garasje større for meg enn en stor tv til å se fotball på. Jeg hater fotball. Jeg har tidligere prøvd å like det, fotball altså, kun fordi det av og til har føltes enklere å drive med strømmen enn å gå i mot. Men jeg fant ut at det var motsatt. Det var bedre at vi skilte lag, jeg og vennene mine. Når de gikk på kamp eller trening kunne jeg bruke tid å energi på bil.
» Det å løpe etter en ball så raskt jeg bare kan, for så å bare sparke den videre når jeg endelig har nådd den igjen «
Det er slik en gang at venter man en liten baby, så er det kompromisser som står på listen. Når jeg så tenker i retningen bil så ser jeg for meg en Ford S Max som er en 7 seter. Eller kanskje den franske modellen Citroen c4 , men herlighet hvor jeg hater franske biler. Ford står ikke så voldsomt høyt på listen heller, men de har iallefall kommet seg de siste 10 år … Jeg er mer enn villig til å kjøre rundt i en «familietanks» med stolthet om jeg bare får bli far. Jeg kan godt sitte opp et hvitt stakittgjerde også hvis det hjelper. Men en ting er sikkert, med tiden skal kompromisser også gå motsatt vei. Dagen da garasjen er på tunet, og alt verktøyet har fått sin faste plass sammen med løftebukk og plass til minst tre biler. 7 seteren kan få stå utenfor på oppmålt plass, mens bruksbilen BMWen , driftebilen NISSAN, og prosjektbilen endaenBMW får hedersplassen i garasjen.
Foreløbig har vi en trofast eldre stasjonsvogn i feil farge men i riktig merke. Det får duge for nå. Den trenger nok litt kjærlighet for å komme over neste alderstrinn hos biltilsynet, men den sorgen er ikke noe man bør ta på forskudd. Når jeg sitter å skriver blir jeg ofte omdirigert av min egen hjerne til å gjøre andre ting. Se en video, høre en sang, lese litt nyheter etc. Noen ganger kommer jeg over ting som bare får meg til å le hver eneste gang. Det trenger ikke være noe fantastisk morsomt, heller enkelt og motsatt. Humor er en merkelig ting. Ta dette bildet som eksempel. Her er en stakkar som har sendt bildemelding til feil person. Så har mottager vært kjapp i responsen og viser hva han la merke til. Den er uslåelig. Så enkelt.
Som alle sikkert har skjønt til nå, så er dette meg som fyller tiden med alt jeg klarer for at dagene skal gå frem til vi får testet. Jeg er så spent at jeg må hele tiden drive å presse tanker og håp litt lengre bak i hodet. Det er ikke sunt å gå fra forstanden. Det har min mor lært meg. Tenker man på dette fantastiske gullegget vårt hele tiden, så øker håpet. Hvis håpet øker, og bena letter, så faller man bare dypere om det ikke skulle gå denne gangen.
Sannheten er at jeg tenker mer på det enn hva jeg sier høyt. Ikke fordi jeg skal legge skjul på det, men fordi jeg skal beholde fatningen. Hver gang jeg ser bort på min kjære, hennes nydelige ansikt, smilet, og de vakre øynene, da ser jeg for meg ei lita tulle som ligner på henne. Klumpen i halsen er ikke langt unna da.
Jeg har blitt beriket med det mest verdifulle livet kan by på. Jeg har verdens beste konemor, og bonusbarn jeg ikke ville ha byttet bort for noe. Jeg føler meg elsket hver en dag som går, og jeg har fått muligheten til å få dele all min kjærlighet med dem som er mitt hjerte nærmest. Akkurat da gjør det meg ingenting å lese om dem som vinner millioner i lotto, som arver hus og garasje, eller om de aller rikeste som deler om seg med store summer. Akkurat da kan jeg se på at kontoen krymper samtidig som kassadama på Rema 1000 gir meg en dorull av en handlelapp. Ingenting slå den kjærligheten og den tryggheten jeg føler nå. Jeg har en ekte, varm og fantastisk familie. Full av kjærlighet, utfordringer, regler, rolige dager, intense uker, og en kalender som enten er tom eller overbooket. Herlighet hvor man kan like tidsklemma, så lenge man klarer å holde den i sjakk.
Er det noe jeg vil sette fingeren på så er det naboer. Da jeg flyttet fra byen og til landet trodde jeg at det ville være stille kvelder og rolige morgener. Men over tid har det vist seg at det er mer bråk å støy her enn midt i byen. Faste ritualer avslører at støy kan være som kniver i gode rutiner. Hver natt starter naboen bilen kl 02.30. Denne bilen klarer å vekke den som er så syndig å sove. Klokken 06.30 starter en annen nabo motorsykkelen sin. Han ruser den, og lar den stå på tomgang før han så kjører avgårde. Klokken 07.15 starter arbeiderne til en tredje nabo å bråke. De bygger forskjellige saker og ting. Det som aldri slår feil er at de ALLTID gjør de oppgaver som bråker mest aller tidligst. Jeg aner ikke hvorfor. Så kl 08.00 er det vekking på siden ungene skal avgårde på skolen. I tillegg sover jeg veldig lett, så jeg våkner av folk som skal på toalettet og sånt. Jobber man da turnus slik som meg, så er det ikke lett å hele tiden skal måtte tilpasse seg alle andre rundt meg for å få nok sammenhengende søvn. Det gikk fint i begynnelsen og utover. Men nå tærer det litt på kropp og sjel. Bedre blir det ikke om det kommer en liten i hus. Men da ser jeg iallefall gode grunner til hvorfor søvnen uteblir. Det hadde bare vært fint å kunne hatt et fullt lager av søvn og energi fram til dess, og ikke en skrapa tom kropp. Søvn er og blir viktig.
I kveld er det ny episode av Ønskebarn på Tvnorge. Den skal jeg se selv om den ikke handler om raske biler, drugs eller våpen. Jeg føler at vi kan identifisere oss litt med noen av dem som er med. Fint å høre noe fortelle, fint å kunne ta del i opplevelsene.
Jeg har i dag bladd tilbake gjennom bloggen, og ser at i løpet av året som er gått, har jeg skrevet og lagt ut to dikt som handler om dette å ønske seg barn, og samtidig det å få bonusbarn inn i livet mitt. Jeg føler det passer å dele dem på nytt her nå.
Helt til slutt, hvis jeg skulle plukke ut et bilde som forteller litt om meg, så er dette ett av dem. Livet som voksen vet vi alle hva er. En ting er sikkert, Man er ikke voksen før man innrømmer at man er barnslig.
JEG - EN BONUSFAR 