Nytt møte på klinikken – Vinn eller forsvinn …

Da vi fikk beskjeden i går om at det kun var to egg som overlevde ble jeg sjokkert. Selv med bena på jorden kunne jeg ikke drømme om at vi skulle falle fra 15 egg til 2 på et døgn. Det første som slo meg var å fordømme disse spermiene mine. Vi brukte ICSI i dette forsøket nettopp på grunn av dem. I går formiddag falt altså sjansene våre fra 15 til to, så det å vente et døgn til i dag virket enda som en evighet. Vi hadde noen gode samtaler på kammerset, slik at vi kunne forberede oss så godt som mulig på at vi kom til å trenge flere forsøk før vi i det hele tatt ville få sjansen til å se et befruktet og klargjort egg for innsetting.  i dag skulle vi møte på klinikken klokken 11 uten å få vite noe mer på forhånd.

I det vi satt foten inn på venterommet åpnet en hyggelig jente glassluken og ønsket oss velkommen. Vi dro kortet enda en gang, noe vi har blitt vant til på denne reisen, før vi fikk beskjed om å bare sitte ned for legen var straks klar. Legen? vi så på hverandre med spørsmålstegn plantet i pannen på begge to. Vi rakk ikke noe mer før vi ble hentet inn på kontoret hans. Vi forventet kun en prat med sykesøsteren, men så feil kunne man ta.

Hvordan er formen – spurte han. Min kjære kunne fortelle som det var, at hun har bra vondt i magen, veldig kvalm og sliten. Slik hun ble etter at de hentet ut egg på mandag. Han begynte rolig å forklare at han fant tegn til overstimuli, at eggstokkene hennes var litt store. Han forklarte om PCOS og mente at dette er noe hun har. Han forklarte forskjellen mellom pco og pcos, og spurte i den sammenheng om forskjellige ting. Og når hun kunne svare ja på samtlige av dem, ble han enda mer sikker.  Akkurat i det øyeblikket fikk vi en knagg til å henge mange ting på. Jeg har skrevet en del om forskjellige ting som har hendt oss siden jeg startet å blogge. Mye av dette kan nå plasseres.

Jeg finner det merkelig at ikke gynekologene fant dette ved tidligere undersøkelser både hos fastlege, Volvat, og etter to akuttinnleggelser på sykehus. Alt dette i 2013 og 2014.  Videre var hun innlagt på sykehus hvor hun gikk igjennom en kikhull operasjon med tanke på infertilitet.

70 prosent av hjernen min fulgte godt med på hva han fortalte, mens hele 30 prosent ville at jeg skulle ta tak i skulderen hans, å riste til han fortalte om hvordan det hadde gått med eggene til i dag. «For å forklare dette litt nærmere» fortsatte han. Hvis man har pcsos betyr ikke mange egg at det er noe positivt. La oss si at man får ut 6 egg, 4 blir befruktet, og 2 deler seg.  Hvis så en med pcos får ut 15 egg, så betyr ikke det at man da kan doble oddsen. Ofte vil en kvinne med den lidelsen få ut mange egg, men av varierende kvalitet.  Det var med på å forklare hvorfor vi fikk ut 15 egg, men at det falt fra hele 9 av dem første døgnet, og at 4 ble forkastet helt i starten.  Jeg lyttet og stilte spørsmål mens jeg fortsatt var klar for å riste ham i skulderen.

Det var min kjære kone som tok til ordet da hennes tålmodighet tok slutt før min. Legen hadde forsikret seg om hvordan det sto til med pasienten, så nå ville vi vite mer. Han så på oss, inkludert en liten kunstpause, hvorpå han forsiktig fortalte oss at av disse to eggene som hadde i oppgave å dele seg riktig over natten …

«så var et av dem falt fra, mens ett egg var klar for innsetting allerede i dag» Han fortalte videre at meningen med, og målet med IVF var å kunne produsere et ordentlig egg, finne en god spermie, og få dem til å samarbeide slik at et egg kunne bli satt tilbake. Akkurat da var jeg falt ut, og jeg kjente tårene presse på. Jeg klarte ikke få med meg mer enn stikkord, selv hvor uhøflig det var. Jeg så bort på min kone, reiste en high five, plasserte en «YES» og  skimtet hennes tårer igjennom mine. Jeg kunne føle smilet hennes, og kunne sammenligne det med mitt. Jeg er ganske sikker på at jeg følte en glede fra legen også.

Legen viste oss inn til laboratoriet hvor to hyggelige kvinner ventet på oss, og min kjære fant plassen i stolen. Han utførte en ultralyd for å sjekke både eggstokker, buken, og ellers hva han trengte svar på. Plutselig ba han oss se på en stor skjerm like ved stolen. Der fikk vi se et glass med navnet vårt på. Derfra gikk videoen ned i glasset slik at vi fikk se en prikk. De zoomet inn til vi klart og tydelig fikk se egget som hadde delt seg riktig over natten. Så kom en bitteliten støvsuger … vips så var egget i en slags sprøyte. Den ene kvinnen ga den til legen, som konsentrerte seg en million ganger før han plutselig slapp pust og skuldre og sa at nå, nå var det gjort.

Helt på tampen var det tid for å hilse på sykesøsteren igjen. Det var jeg glad for. Hun er et fantastisk menneske. Vi får alltid svar og informasjon, hun er alltid rolig, og viser at hun har den tiden vi trenger. Det gir oss ro og trygghet. Alle klinikker og sykehus bør ha en slik som henne. Legen som vi har fått hjelp av i dag og på mandag også. Så rolig, forsiktig, og flink å forklare å fortelle underveis. Blomster til dem.  Vi fikk en ny resept i dag. Det viste seg å være sprøyter. Vi som trodde vi var ferdig med stikking for en stund. Denne gangen var det blodfortynnende som skulle sittes i mageregionen. En sprøyte hver dag. I utseende er disse i samme kaliber som Orgalutran sprøytene. Hun fikk disse grunnet svak overstimulering. Det vil si at hun nå går på østrogentabletter, stikkpiller, og blodfortynnende sprøyter. Dette iallefall frem til den 16 denne måned.

Så det gikk som det gikk da, et skritt frem og to tilbake. Er slik det føles. Men denne gang et skikkelig flott, vakkert og forhåpningsfullt skritt i riktig retning. Dette var langt fra forventet. Iallefall etter beskjeden vi fikk i går. Nå har vi fått den ære av å komme over denne kneiken også. Og vi er faktisk begjæret over å få kunne oppleve den langtekkelige ventetiden til 16 september. Gjett hva som skjer da? 🙂 Jo da er det tid for å ta en graviditetstest.

Det tærer godt på kropp og sjel, og dere kvinner utsetter virkelig kroppen for store påkjenninger under slike forsøk. All respekt til min kone som takler dette på en god måte. Også respekt til alle dere andre der ute som har, eller skal gå igjennom det samme. Har man et ønske, og vil man det sterkt nok, er det ingenting som skal stoppe deg for å prøve alt.

Jeg har aldri vært nærmere det å bli pappa enn jeg er i dag… Det er en ubeskrivelig følelse…