Venter på startskuddet for IVF ( tante Rød )

Det er formiddag og frokosten er en deilig kopp med hjemmebrygget kaffe. Været på utsiden av kjøkkenvinduet er noe ustabilt. Kanskje jeg kan sammenligne det med menstruasjonen til min kone. Ønsker vi sol og fint vær kan du banne på at det regner. Men trenger vi at regnbygene skal vanne plenen kan du være sikker på at solen står på sitt høyeste.

Etter besøket hos fertilitetsklinikken fikk vi med oss lærdom og en eske med sprøyter. En resept med medisiner som kunne være vanskelig å få tak i. Vi måtte ha alt klart til første dag mens. Vi dro sporenstraks til vårt lokale apotek, og tross språkproblematikk lovet dem å ha alt klart innen en uke.

Kanskje det er forskjell på hvordan man teller dager og uker i forhold til andre kulturer, for en uke gikk. En ble til tre, og først den fjerde uken var alle medisiner på plass. Ikke at vi har dobbeltsjekket det, men hun lovte pr telefon.

Nå er vi på dag 38 i syklusen. Dette er første gang på snart to år vi faktisk ønsker at mensen skal komme. Det fordi vi er fullt klar over at vi trenger hjelp til å bli gravid. Og først når den kommer, kan vi starte med prosjekt IVF.

Vi tenker mye begge to. Det er mange følelser i sving rundt noe slikt som dette. Ukjent terreng, det er helt sikkert. Noen tanker går om igjen som en vaskemaskin, og vil nok henge med hele veien. Jeg klarer ikke gjøre min kone gravid på naturlig vis. Derfor må vi ha hjelp. Svømmerne mine ligger på latsiden, og vi har ikke funnet noe galt med henne. Derfor er det naturlig å ligge skyld på meg. Jeg gjør iallefall det.

Hva er jeg for en mann når jeg ikke en gang klarer det?

Jeg tenker på hva vi skal igjennom nå. Sprøyter og tabletter om kvelden. Uthenting av egg, spermprøve, og evt innsetting av egg igjen. Ventetiden. Jeg tror ventetiden, spenningen, og forhåpningene blir det verste. Men samtidig så klarer jeg ikke å ligge fra meg at det er henne som skal gå igjennom det meste. Jeg har skylden, mens hun tar konsekvensene. Hva er det for noe da?

En ting er helt sikkert. Jeg vil for alltid stå i takknemlighetsgjeld til min kone. Om vi klarer dette eller ei. Helt uten å sukke, helt uten tvil, sa hun til meg: «Jeg ønsker å gi deg et barn, gi oss et barn. Om det er dette som skal til, ja så gjør vi det. Selv om det er meg som må ta medisiner, og det er meg som skal i stolen, så er vi jo sammen om det»

Da var jeg tom for ord, og er det noe jeg aldri er, så er det nettopp det. Tom for ord. Jeg tar meg selv i mang en gang å gruble over dette. Da synes jeg det er like greit at man ikke alltid må tenke høyt, for klumpen i halsen er stadig på besøk.

Vi har den siste tiden hatt flere samtaler om IVF. Det er fordi det nærmer seg, og når vi først er i gang er det for sent å snu. Det er mange følelser som viser seg, bekymringer, og tanker. Heldigvis så kan vi det å snakke sammen. Noen ganger kunne jeg nok være flinkere, men alt i alt så er vi flink.

Mitt største øyeblikk noen gang var i mai da vi giftet oss. Vi ble mann og kone. Sammen deler vi på bonusbarna. En flott gutt, og en nydelig jente. Ingenting med/av/for dem er min fortjeneste. Ikke faren deres heller. En bedre mor enn dette skal man lete lenge etter. En bedre kone finnes ikke noe sted, så akkurat det er det ingen vits i lete etter. Jeg har fått min helt egen lille familie på fire. Det eneste som vil gjøre den bedre er et lite knøtt som gjør oss til fem. 4pluss1 🙂

Handling for helgen er neste på listen. Så får vi kose oss med helg mens vi venter.

God Helg 🙂