Uker kommer og måneder går. Det er ufattelig hvor raskt tiden flyr. Det er faktisk over tre måneder siden sist jeg postet et innlegg, og det er ny rekord. Ikke at jeg fortjener noe medalje, det er heller en negativ trend i utvikling. Etter innlegget 8 mars har det skjedd mye ellers i livet, og heller lite på (jegvilhaenlitenjente) fronten.
Mars var en måned fylt med jobb bursdager jobb legetimer og jobb. En boble av oppgaver, hjernebry og alt for lite søvn. Til tider så eksisterte vi bare. Spesielt kroppen og hodet mitt, da jeg til stadighet får for lite søvn når det er jobb i sikte. både dagen før, når, og et par dager etterpå.
April kom, og som vanlig fylt med plikter og jobb. Men noe var annerledes. Vi skulle også bruke tid og energi på ting vi gledet oss til. Vi måtte finne brudekjole, dress, booke lokalet, og ordne møte med presten. Det var nemlig et bryllup på trappene.
Det ble mai, og Bryllupsklokkene kimet … Mitt største øyeblikk sto for tur. Dette avsnittet har jeg hoppet over flere ganger. Liksom spart det til sist. Jeg finner bare ikke ord som beskriver denne dagen sterkt nok. Spenningen og nervøsiteten som tok overhånd kvelden før. Alle følelsene i kroppen timene før kirken. Det å stå utenfor kirken. For ikke å snakke om da jeg sto foran i kirken og ventet på at klokkene skulle starte HVIS bruden dukket opp. Når svigerfar og min kommende kone kom gående mot alteret. Prestens tale, solisten, familien, bruden. Jeg klarer ikke beskrive det, alt jeg gjør er kjenne klumpen i halsen når jeg prøver. Brudebilen, fotoseansen, og den fantastiske festen etterpå. Unge som gamle fra begge sider, samlet som en stor familie. Nei, jeg har ikke ord. Den dagen ble jeg den mest stolte mann i hele verden, som fikk hånden til verdens vakreste brud og kvinne. Og det på alle måter.
25.05 Klokken ringte, og det var ca tre timer til båten skulle gå. Vi løp igjennom dusjen og fant fram kofferten. Vi spolte igjennom skap og skuffer for å få med oss det viktigste. Jeg fylte bagasjerommet på den aldrende bilen med reservedeler, verktøy, reservedekk, og annet plastrende «fårkanskjebruktfor» ting. Dette resulterte i at det ikke var mer plass i bagasjerommet til bagasje. Heldigivs var det jo bare oss to som skulle reise, så koffert og annet stasj fikk plass i baksetet. Første etappe var ikke lang, så 30 minutter senere sto vi parkert på øverste dekk på båten som skulle frakte oss til nye land og opplevelser. Ikke hadde vi booket hoteller, ikke noe tidsskjema, og ikke noe kart. Det var klart og tydelig, vi var ENDELIG på loffen igjen. Nå fikk vi en velfortjent pust i bakken. Det etter alle forberedelser, og tid til å la selve bryllupsdagen synke inn bit for bit. Det er en helt egen frihet å være på loffen. I fjor var det først familietur til USA med påfølgende cruise, før vi fikk loffe i Praha. Ekte kjærlighetstid. Det har jeg skrevet om tidligere i bloggen.
26.05 Båten la til kai ganske tidlig. Frokosten var fortært og vi rullet i land i Danmark. Solen skinte og vi var full av sprudlende energi. Motorveiene vi nå la ut på, var langt fra dem man ser i Norge. Det tok ikke mange timene før vi passerte grensen til Tyskland. Vi fylte bensin og fant oss noe mat. Deretter svingte vi mot Nederland. Dit kom vi utpå kvelden etter timer med rushtrafikk i Tyskland. Vi fant et fint hotell for kvelden, og gikk rett i seng etter en velfortjent skrubb av kropp og sjel.
27.05 Sjekket vi ut på formiddagen. Vi skippet frokosten på hotellet siden den ble servert så tidlig som frokost burde bli. Grunnet at vi egentlig er B mennesker begge to, og samtidig var uten plikter og på loffen, lot vi heller magen hyle litt før vi stoppet og handlet på en lokal butikk. Min kjære kone laget verdens beste sandwicher mens jeg holdt bilen på veien, og passerte grensen til Belgia. Det var ganske merkelig, for så snart vi passerte grensen, ble veistandaren ganske lik Norge. Vi kjørte en del timer denne dagen, så Belgia ble plutselig bittelitt Frankrike, før Frankrike ble til Luxemburg. Her var det tid for å finne et nytt sted å sove. Like før midnatt var det pizza og øl i resturanten. En rolig avslutning på en fin og innholdsrik dag.
28.05 startet med at vi skulle fylle bensin. Luxemburg er nemlig kjent for å ha Europas billigste drivstoff. Men før vi rakk å finne bensinstasjon nummer to, etter at den første kom litt for raskt, var vi allerede i Frankrike igjen. Det er sant som det er sagt, Luxemburg ER et lite land. Etter en tid på veien nærmet vi oss de franske alpene. Det var da vi fikk kjennskap til noe annet veldig norsk. BOMPENGER. Herfra måtte vi stoppe for å trekke en lapp, for så stoppe igjen for å putte den inn i en maskin og betale. Dette gjentok seg gang på gang helt til vi sto i Mount Blanc, og skulle kjøre igjennom tunnelen til Italia. Her måtte vi faktisk betale hele 50 euro for å få lov å kjøre igjennom. Da vi rullet inn på Italiensk grunn var klokken blitt svarte natten, men selv hvor slitne vi var, bestemte vi oss for å kjøre nedover fra fjellet før overnatting. Et par timer og litt resepsjonsnakk senere lå vi i armene til hverandre, og jeg kysset min kone godnatt.
29.05 Siste etappe står for tur. Veien går på tvers igjennom Italia fra vest til øst. Et lite stopp i Milano for å besøke Applestore. Det må til når man først er utenfor Norges grenser. Vi har jo ikke fått den slags i vårt land enda. Milene og bompengene gikk, og vel framme i Lido di Jesolo fant vi et Hotell vi tenkte å ha i en ukes tid. Strekningen Mount Blanc – Venezia kostet oss ikke mindre enn 1000 kroner i avgifter. Natten kom før atter solen vekket oss med varme stråler igjennom gardinene.
30.05 – 05.06 ble benyttet til å slenge på stranden, lese bok, og spise is. Deilig å bare nyte livet som mann og kone. Kveldene fylte vi med god mat og drikke. Gjerne litt shopping. Dagene var fantastiske og det var utrolig deilig å nyte livet. Selv om boken «hundreåringen som klatret ut igjennom vinduet» kanskje er myntet på en generasjon eller to over meg, så må jeg få si at boken er virkelig verd å lese. Den ble noe helt annet enn jeg trodde. Latteren hang løs etter side 2 🙂
06.06 Turen hjemover er i gang, ogdet tok ikke mange timer før vi fikk oppleve et nytt land, Østerrike. Flott landskap, og nydelig utsikt. Vi freste igjennom landet, før den endeløse autobahn fanget oss, og dro oss hele veien mot grensen til Danmark. Vi fylte bilen med drivstoff og taxfree varer. Det er jo i Tyskland danskene og svenskene handler når de vil ha rimeligere varer. En overnatting i Danmark, inklusiv en hyggelig aften ute med biffmiddag, før vi sto på fergekaien igjen for å la båten ta oss hjem igjen.
07.06 Plutselig var fjorten hele dager gått som dugg for solen. Det er merkelig hvor raskt tiden kan gå når man har det fint. Det var blitt søndag, og bare timer unna en ny arbeidsdag. Jeg kunne kjenne det langt inn i marg og bein. En sørgmodig men varm og deilig følelse. Alle forventningene før bryllupet. Alt arbeidet med å få på plass alt. Nervøsiteten, håpet, forventingene. Mitt livs største opplevelse på selve dagen, og den eventyrlige perfekte reisen etterpå. Klar for jobb? nei, det er jeg ikke enda, selv en uke senere.
Vi liker å ha noe å se frem til, noe å jobbe mot. uten det, blir liksom hverdagen noe som seiler avgårde mot intet. Så heldigvis har vi to prosjekter gående. Det ene handler om økonomi og kjøp/restaurering av hus med nye muligheter.
Det andre er prosjekt Baby. Nei vi har ikke kommet noe vei enda, og ja, vi har prøvd lenge. Vi har siden dag en fulgt både menstruasjon, eggløsning, og alt som hører med. Vi har blitt undersøkt via prøver og operasjon ( mye info i tidligere innlegg ) Men nå har vi faktisk time hos en fertilitetsklinikk. Jeg er meget spent på hva som kommer ut av det. Gud hvor jeg håper og ønsker at jeg kan få bli pappa, at jeg og min kone forenes i et lite barn. ( 19.07 – vi har vært hos fertilitetsklinikken. Det blir et eget innlegg om det. følg med : )
JEG - EN BONUSFAR 