året er blitt 2014 og tiden flyr som den sterkeste nordavind. Kalenderen viser et stort kryss over januar og våren vil snart bringe sommeren et skritt nærmere. Det er noe jeg ser frem til. Det er gått to hele måneder siden jeg skrev sist, og mye har skjedd mens andre ting har blitt ufrivillig satt på vent.
Desember var en travel måned. Mer enn vanlig. Først fikk vi besøk av familie som kom langveis fra. Min mor skulle operere for kreft, og da var det viktig at vi sto samlet for henne, og for oss. Operasjonen gikk bra, heldigvis for det. Men tiden før og etter ble ikke mindre travel uansett. Koordinering av sykehusbesøk hver dag, kjøring og henting, kombinert med det vanlige familielivet side om side.
Førjulstiden kom og tok sitt. Jeg liker julen. Det er den fineste høytiden jeg vet om. Bare synd julestemningen forsvinner litt etter litt jo eldre jeg blir. i år skal jeg prøve å gjøre noe med det. Kommer den ikke, skal jeg jakte på den. Om det vil fungere vet jeg ikke, men hvordan finner jeg ut av det om jeg ikke prøver.
Selve høytiden kom, og i år feiret vi den hos mine svigerforeldre. Det var noen flotte dager med godt selskap, god mat, og nydelige forventningsfulle barneøyne. Siden min side av familien ikke bor så langt unna, brukte vi romjulen til å kombinere. Nyttårsaften på slaget tolv ga oss minner og tanker om året som gikk. For ikke å snakke om å se fram til året som kom med godt mot.
Det første som skjedde var at min stefar havnet på sykehuset med et kraftig hjerteinfarkt, og havnet under kniven i all hast. narkosen sendte ham i drømmeland og ga ham fri fra smertene. Kirurgen sagde opp brystbena, stjal en blodåre fra venstre legg, før han delte den i tre. Fikset ham opp før han lukket å gikk. Også denne operasjonen gikk fint, heldigvis. Men nå gjenstod bare den lange rekonvalesensperioden, som varer noen måneder til.
Nå noen uker etterpå var det igjen min mor sin tur. Jeg fulgte henne til en overlege på sykehuset, hvor hun nå er klar for å begynne på en fem måneder lang cellegiftkur. Siden hun har andre sykdommer er det mye å ta hensyn til. Et tilfeldig funn på et av mr bildene gjør oss også ekstra nervøs. Men hva annet kan man gjøre enn å vente … Det som iallefall er sikkert, er at det nå er timeout for dem begge en god stund framover.
Det siste dere fikk lese om min kjære var at hun kom ut av operasjon uten noe funn eller svar på hva som ga henne dise umåtelige smertene døgnet igjennom over lang tid. Dette var i slutten på november. Vi gjorde hva vi kunne for å få henne videre i systemet, og koloskopi sto for tur i desember. En ganske ubehagelig undersøkelse hvorpå et kamera blir presset inn og opp i tarmene, så langt opp som det egentlig går. Her ble det tatt prøver med en klype underveis. Heldigvis intet funn hverken på bilder eller i prøver. Det var denne prøven min mor tok bare uker tidligere da de påviste kreften hennes.
Men selv gode resultater, kom det ikke noe svar som kunne hjelpe oss på vei for å finne ut hvorfor smertene nektet å slippe taket. Side om side med fastleger og henvisninger oppsøkte vi en privat kiropraktor. En hyggelig fyr som ville hjelpe oss så godt han kunne. Men selv etter en bunke falske forhåpninger og syv behandlinger kom han med ordet behandlingsresistens. Vi presset på og han sendte endelig en ny henvisning. Denne gang til mr av rygg og mage. Det er begrenset hva en kiropraktor kan be om når det gjelder slike bilder, men vi håpte disse kunne gi oss noen svar.
Fastlegen hennes hadde for lengst sovnet bak pulten sin og maste om stress og fysikalsk behandling hvorpå han ikke gjorde så mye mer for å finne ut av ting. han gjorde det i begynnelsen, men havnet raskt bakpå. Kanskje han selv skulle tenkt på stress for egen helse. Siste turen hos ham for ikke mange dager siden åpnet opp for noe helt annet. Jeg kaller det lyn fra klar himmel. Det var en hastetime for å få ordnet sykemelding som åpnet for dette. Vi ramset opp hvordan de siste ukene hadde vært for henne, hvorpå vi atter en gang gjentok symptomene som ikke ville forsvinne. Og da vet du, som om han aldri hadde hørt dem før. Plutselig sto hun i kø for en million blodprøver og andre tester. Og vi skulle ikke se bort fra at en ny mr sto for tur. Denne gangen av store deler av kroppen. Vi har altså klart å vekke både en kiropraktor og en fastlege, ved å presse på. Man skal virkelig være frisk for å kunne få den hjelpen man trenger.
Det tok ikke lange tiden før svaret på mri bildene kom fra kiropraktoren. Ryggprolaps på høyre side, som igjen gir smerter på venstre side. Dette skulle altså ta nærmere et år å finne ut av. Så i dag lørdag har vi akkurat fått svar på dette. Nå føler vi endelig en bitteliten seier, men framdeles er vi avventende. Vi vet at dette mulig bare er begynnelsen. For en del av symptomene har ikke samsvar med dette. Så nå er det fastlegen sin tur å vise at han kan hva han holder på med. Smertene er de samme, de har bare fått et navn. Iallfall noen av dem. igjen så er det ikke så mye annet å gjøre enn å vente …
Så … alt dette i løpet av to måneder. Samtidig skal vi fungere i det daglige for oss og for familien sin skyld. Vi skal tenke å planlegge bryllup, finne ut av infertilitet og ha en fin høytid. Det er ikke rart ting man ikke ønsker skal havne litt i bakevjen nettopp havner der. Min spermprøve nummer to fikk vi svar på i desember. Den var hakket bedre enn den første, men det var så lite om å gjøre at jeg vil ikke kalle det forbedring.
Når det kommer til ønsket om barn, så har noen av disse testene og prøvene hennes hjulpet oss framover. Kall det en bieffekt. For mens de har testet for en ting gir det også svar på andre ting. Vi har jo forstått for lengst at vi trenger hjelp til dette. Og for å få hjelp trenger man å gå igjennom en utredning for barnløshet. Jeg tror vi har gjort nettopp det begge to. Jeg har mine to håpløse spermprøver, mens hun har blodprøver om alt fra hormoner til andre betydelige ting. Så har hun den kikhullsoperasjonen. Derfor tror jeg nå at det vi trenger er kun en henvisning til fertilitetsavdelingen på sykehuset.
Jeg fridde til min kjære i juli 2013, og selv om vi ikke har fått planlagt så mye som vi ønsker vil vi framdeles gifte oss nå i 2014. Vi hadde jo store planer om å gifte oss i utlandet hvorpå vår nærmeste familie skulle følge etter. Men så ble mor syk, så ble stefar syk, og nå … siden mor har en cellegiftkur foran seg, ser det ikke ut som at det er noe god ide lenger. Det vi kan gjøre er å utsette det helt til kuren er ferdig, for så å vente enda noen måneder for så å kunne ha alle med oss. Men … jeg vil ikke det. Og det er enda stor risk for at mor enten blir mer syk, eller at hun blir syk av noen under kuren. Det kan i ytterst konsekvens bety at hun kan dø. Og jeg vil at hun skal være i bryllupet vårt. Så det er tusen ting å tenke på.
Lukten av sykehus, synet av leger sykepleiere nedbrutte mennesker medisiner skjebner redsel forhåpninger spenning ventetid nyheter søvnløshet smerter kjærlighet håpløshet pågangsmot krefter psyke positivitet optimisme fremgang tilbakefall risiko prosent statistikk … Jeg drev å sorterte det fint i bunker underveis, helt til jeg bare samlet alt i en haug på bakken og kastet dem rundt meg som et virvar av papirfly …
Klokken nærmer seg kosekveld siden det er lørdag. i dag skal vi kose oss. Lage god mat, kose oss med den over gode samtaler. Så skal vi tenne lys, spille spill og spise godteri. Samtidig skal jeg drømme om baby og planlegge giftemål.
Jeg håper du der ute som leser dette har en fin lørdagskveld, enten sammen med dem du er glad i, eller at du koser deg og trives i ditt eget selskap 🙂
JEG - EN BONUSFAR 