Hjemme fra sykehuset, dagene etterpå …

Det lir mot kveld og det er allerede blitt mørkt ute. Klokken er ikke mer enn at barnetv akkurat er ferdig. I dag er det stille i huset da barna er hos sin far. Vi sitter begge to ved spisebordet med hver sin pc. Hun jobber hva hun kan hjemmefra siden hun er sykemeldt. Jeg surfer på alt jeg kan av interesser, og mailer litt rundt angående hjelp til bryllupet vi planlegger i Praha. Noen som har en god ide?

Jeg har vært stille siden fredag, og det har sine grunner. Det tar tid og energi å være der for min kjære, og samtidig opprettholde ro og orden i huset. Det er mange som nå lurer på hva som skjedde på sykehuset, og for å ikke pine noen lenger enn nødvendig går vi nå tilbake til fredag.

Jeg avsluttet sist innlegg med tanker og følelser i ventetiden. Noen timer senere sto hun plutselig foran meg. Jeg så hun var sliten, og at kroppen hadde kjent den påkjenningen det er med narkose og operasjon. Jeg kvapp litt, før jeg raskt reiste meg opp og fikk henne i armene mine. Det var ikke mange ord hun fikk frem før tårene presset på. Jeg har ikke sett henne slik før, og gjett om jeg følte meg hjelpeløs. Jeg holdt henne hardt men forsiktig. Samtidig gikk hodet mitt bananas. Hva har hun fått vite? hva skjer? hva feiler det henne? Jeg kunne ikke presse på, så jeg holdt inne, selv hvor hardt det var. Min elskede … hva blir den neste prøvelsen … ?

 

Men … ingenting … de fant ingenting. Først stoppet hele verden opp i noen sekunder før jeg kjente hvor glad jeg var for at de ikke hadde funnet noe vondt og farlig, men samtidig snek følelsen hennes seg inn over meg … Nå har hun gått med sterke smerter konstant 24 timer i døgnet i snart et år. Endelig fikk hun operasjon, og en dato å forholde seg til. Så hadde hun noe å se fram til, noe som holdt henne gående. Endelig var dagen her, og hun utsatte seg selv for dette med glede, for endelig å finne ut hva som var galt. Få noen svar og forhåpentligvis behandling. Men ingenting … INGENTING …

Jeg klarte ikke la være å føle på dette … gleden og sorgen om en annen. Dette i en merkelig harmoni. Det varte ikke lenge da, før vi snakket om operasjonen. Legen hadde kommet inn til henne da hun våknet og fortalt at de ikke fant noe. De hadde sett litt ekstra borte i den siden hun har vondt, men ikke sett noe. Men utenom det var livmor eggstokker og eggledere helt fine og klar til bruk. Videre trodde jeg at de kunne se om det var noe virkelig galt i tarmene, siden det er mye det akkurat der hun har vondt, men den gang ei. Der tok vi feil.

Så da trengte jeg ikke være glad lenger for at de ikke hadde funnet noe farlig, for det hadde de ikke kunnet uansett når det kommer til tarmene. Det eneste vi fikk ut av dette var at hun er frisk og fin i underlivet til å få barn. Da bedøvelsen var gått ut og smertene kom etter operasjonen, var det en sår konklusjon at smerten hun hadde fra før i venstre side var sterkere enn smertene og ubehaget etter operasjonen.

 

Det er jo noe virkelig galt der nede, hvorfor klarer de ikke å finne det? Det viser seg jo i ettertid at de mest sannsynlig ikke hadde noen eksperter på tarmer under operasjonen, men kun en ekspert på gynekologi, siden mistanken hun fikk komme inn på var endometriose. Vi var jo ganske sikker på at etter samtalen på forhånd var det klart at de skulle være nøye på tarmene også.

Vi ringte rett til fastlegen hennes for å be om resept på smertestillende, og henvisning videre til et eller annet. Hvor gikk veien videre nå? Det er begrenset hvor lenge hun skal klare å gå slik. Vi fikk ham på telefonen og han skrev ut resept på Tramadol. I og med at hun har brukt paracet ibux paralginforte og ibux 600 uten noe særlig form for virkning, ville han prøve noe annet. Videre måtte han vente på papirene fra sykehuset. Noe som kunne ta opp til 2 uker. Videre tenkte han at det var på tide å gå tilbake til koloskopi, slik at de får sjekket denne tarmen, hele veien fra a til å.

Vi er nå kommet til tirsdag og ventetiden er lang. Jeg har bestemt meg for å ringe sykehuset i morgen for å høre om papirene er på vei, eller om jeg kan med tillatelse fra henne kjøre den lange veien dit for å hente dem. Da for å levere dem til hennes fastlege, slik at det går raskere å få henne videre.

 

Alt i alt sitter vi igjen med dette:

Smertene hennes er der framdeles. Ingen vet hva det er. Vi kan enda ikke avkrefte diverse bekymringer. Ingen vet hvor veien går videre. Hun må framdeles gå med smerter og tilhørende konsekvenser. Vi har fått bekreftet at alt er bra med henne angående graviditet slik at problemet nå ligger hos meg og mine inkompetente idiotsvømmere.

Det måtte mye overtalelse til, men nå har jeg henne hjemme en uke fra jobb. Vi måtte inngå et kompromiss for at det skulle bli aktuelt. Derfor har vi vært på jobben hennes for å hente både pc og mapper med papirer. Hun har begynt noen timer i dag. Jeg har friuke og det kunne ikke ha passet bedre. Hun har nok skjønt disse dagene at det var det riktige å gjøre. Det har ikke vært lett for henne å være henne siden fredag. Kroppen har vondt, sliten og uten energi. Prøver hun på noen stunt, kommer både svimmelhet og kvalmebyer. Bare det å ta på seg sokker selv kan være en utfordring. Klart hun ikke har det bra psykisk heller da … hun som er den som skal klare alt selv.

Jeg er spent på veien framover …

 

Jeg håper min kjære får bli frisk snart, og jeg håper inderlig min mor klarer å kvitte seg med kreften. Videre håper jeg at mine svømmere snart kan få sjansen til å befrukte egget … Enten ved den ene eller andre metoden. Snart er det jul, og siden dagene går så raskt er vel sannsynligheten stor for at dette med graviditet blir lagt litt på hyllen fram til nyåret. Ikke at vi vil det, men det er vel ofte det som skjer. Dette med graviditeten er noe som gir oss mye. Det hjelper også henne med å ha noe annet å tenke på, noe annet å sysselsette seg med på uutholdelige dager med slit og smerte … Hun er sterk. Jeg vet hun klarer dette. Sammen er vi gull.

Jeg vet hva jeg ønsker meg til jul 🙂