Så var vi her – På sykehuset …

Dagen er endelig kommet og jeg sitter med en form for skrekkblandet fryd. Et lite venterom med stoler, en vask, og god morgen Norge på tv. Min kjære kommende kone ligger i sykesengen nå. Klargjort for operasjon. Jeg er innmari glad for at hun endelig får operasjonen, men jeg er livredd for hva de kan finne. Symptomene har vært, og er mange, og jeg liker ikke tanken på det. Min kjære mor fikk akkurat konstatert tarmkreft, og tingene ligner alt for mye på hverandre …

Jeg sitter alene på venterommet. Mac, snus, og noe å drikke. Det er så umåtelig tomt her uten henne. Jeg tror, at jeg kunne hatt alle mennesker i verden rundt meg, men allikevel følt meg helt alene. Hun er det beste som noen gang har hendt meg, hun er helt fantastisk, og fortjener ikke mer ondskap og tull nå …  Jeg håper de finne noe, som ikke er farlig, noe de kan ordne eller behandle.  Hun har vært sterk, men jeg vet at hun er på bristepunktet om vi ikke kommer lenger i dag.

Mamma … hun skal inn til operasjon om under to uker. Da kommer flere fra familien for å bo hos oss en uke. Det blir bra, selv om det er under feile omstendigheter. Familie er det viktigste man har. Min mor har vært igjennom en hel del, mer enn de fleste. Nå var hun endelig i ferd med å komme seg opp og videre. Et øye inn i fremtiden. Et lite tent håp, hun turde åpne døren å føle en lettelse, en glede og en iver etter mer. Men så kom sykdommen … en av mange … som en sekk poteter i ansiktet. Jeg unnet henne ikke dette.

De to viktigste menneskene i livet mitt … og alt jeg kan gjøre er å være her for dem … Ordet hjelpeløs har fått en viktig plass i min identitet.

Sykehuset med minst ventetid ligger et stykke borte fra oss, så vi bestemte oss for å begynne reisen i går. Svigermoren min passer barna, mens vi pakket bittelitt i bilen og startet kjøreturen. Stemningen var litt til å ta å føle på nå som vi visste hvor vi skulle, og at dagen nå var nærmere enn før. «Du er så stille» sa hun. «Jeg elsker deg» svarte jeg … og tok hånden hennes.  Hun var med godt mot. Da vi endelig kom fram til hotellet, parkerte vi og handlet litt snacks til kvelden. Middagen først og hotellrommet etterpå. Koselig film på tv, og et deilig bad i badekar. Kun avbrutt av gode samtaler og kjærtegn …

 

Nå som jeg sitter her på sykehuset, og hun plutselig ikke er her med meg … klarer jeg ikke la være å tenke på … hva om? … tankene leker karusell med meg. Bare den kvelden i går. Dagen før … alle de små tingene vi har i hverdagen som fyller livene våre … hverdagene som ER livet vårt …

Jeg elsker henne av hele meg …

Måtte denne jenta … uegoistisk, som alltid sitter alle andre først … som alltid vil alle andre sitt beste … måtte denne jenta ha hell og lykke med seg i dag. Jeg håper og tror at hun er de beste hender. Jeg krysser alt jeg har. Det hadde vært så vakkert, å se henne våkne fra narkosen, og kunne fortelle henne at hun nå kan la mange av de tunge bekymringene falle fra skuldrene … At hun nå kom fra enda en prøvelse på en virkelig god måte …