Jeg sitter i sofaen med pcen på fanget, og koser meg med å heie på minstemann som spiller tvspill. Vinterferien har tross alt slått inn over by og land. Jeg trommer forsiktig på kaffekoppen og funderer litt på dette med bonusbarn…
Hvis jeg skal vente med å google, for å skrive ned hva jeg tror, tenker jeg at det er et uttrykk som har kommet de siste årene. Det har blitt mer og mer vanlig at mennesker får barn sammen, for så å skille lag i ettertid. Dette er med på at flere single mennesker har barn fra før. Ordet som var mer vanlig å bruke var stebarn. Men slik som samfunnet ellers virker, tror jeg at det ble behov for et nytt ord på denne betegnelsen. Hvorfor ?
En grunn til det er nok fordi det er vanlig å bruke den betegnelsen når man er gift. Nå er det jo nesten mer vanlig å være samboere. Gjerne med mine dine og våre barn. Videre skiller par seg oftere som har barn, og det er flere par som velger å ikke gifte seg. Da skapes behovet for en betegnelse på andre sine barn i et nytt forhold.
Det er jo klart at det er viktig å kunne finne en betegnelse på hva man er, og hva man blir i forhold til nye barn. Situasjonen fra forhold til forhold er forskjellig, og da igjen finnes det ingen fasit.
Ta min egen situasjon som et eksempel. Jeg er en mann som har rundet de tredve, og jeg har ingen barn. Jeg treffer så den store kjærligheten. Hun fikk barn tidlig, og har to barn fra før. Det er ikke så mange år til dem begge er i tenårene. Barna har jeg blitt kjent med, og det tok ikke lang tid før jeg ble kjempe glad i dem. Vi går fint overens, men klart det var spennende i begynnelsen. Ventet det store utfordringer, eller ville det gå knirkefritt? Selv vil jeg si at det gikk over alle forventninger, og glad er jeg for det.
Barna har en far som bryr seg. De er hos ham og sin samboer annenhver uke. Det vil si at de har en far. Den rollen er ikke min. Motsatt uke er dem selvfølgelig hos oss. Her har de en mor som elsker dem over alt på denne jord. Den rollen er også opptatt. Ikke at jeg kunne sett meg selv i morsrollen altså 🙂 Skal jeg kalle meg for onkel ? Det blir jo heller ikke riktig. Onkler og tanter har dem fra før, Så da kommer vi til ordet stefar. Vi er ikke gift, samtidig som de har en far, så stefar virker fjernt og unaturlig. Siste alternativet blir da at jeg er: MEG 🙂
Når vi da har kommet så langt at vi har konstantert at jeg er meg, så blir jo ikke barna » mine stebarn » heller. Så hva er de da ? Vel, hvis jeg er » bare » meg, så er jo barna da ungene hennes.
Det som er litt spesielt i en slik situasjon er jo at de bestemmelsene man tar fra start, får jo ringvirkninger utover i det uendelige. la oss si det blir søndag, og det er tid for middagsbesøk hjemme hos mine foreldre. Det er barneuke, så det er en selvfølge at de er med. Når vi da sitter rundt bordet og koser oss med god mat og fine samtaler. Hvem er ungene da ? Når mine foreldre skal omtale dem. Er de min kjære sine barn ? våre barn ? hva blir relasjonen mine foreldre skal sitte seg inn i ? er jeg bare meg, og ungene hennes så er det jo unaturlig at dem går i rollen som » besteforeldre » iallefall om jeg omtaler barna som ungene hennes. Sier jeg derimot ungene våre, åpner det jo for mer.
Hvis jeg skal planlegge noe sammen med andre i min familie som også har barn, slik at de kan leke sammen. Sier jeg da at det passer i uke 14 fordi vi har ungene da ? For vi har jo det, for den uken dem er hos oss, er vi jo sammen som en familie.
Det er nysgjerrigheten, og spørsmålet om identitet som tar litt overhånd her. Jeg ser ingen store utfordringer, eller problemer. For realiteten er jo at man blir glad i barna, samme hvilken rolle man får. Om man blir onkel bestefar, eller rett og slett seg selv.
Det er vel her navnet » Bonusbarn » gjør sin skinnende framtreden. De er barna til min kjære, og de kan kanskje bli bonusbarna mine? Jeg synes selv det kan bli fint å kalle dem det, for det er klart et mer positivt ladet ord enn stebarna, eller ungene hennes. Videre om jeg kaller dem for barna mine mens de hører på, kan det jo missforståes, og de kan tro jeg prøver å ta pappas plass. Det skal jo ikke forekomme.
Vi er jo i prøveperioden for å få et felles barn. I den sammenheng kan man jo også stille spørsmål om hva som skjer med rollene da. Kanskje min kjære tenker en tanke i bakhodet om det blir fare for forskjellsbehandling? Da på bonusbarn, mot eget nyfødt barn. Hva blir forskjellsbehandlig da, og finnes det noen sider innefor den kategorien som faktisk blir naturlig at det er en forskjell på ?
En forskjell er jo der allerede fra start. Bonusbarna har en far, de har en mor, og jeg er meg. Når det er født et barn til, så har bonusbarna framdeles en far en mor, og meg. Bare at jeg også har fått en rolle. Jeg er blitt far. For å unngå forskjellsbehandling, Skal jeg da behandle alle tre barna som bonusbarn?
JEG - EN BONUSFAR 
Som fjern fra situasjonen selv er det lett å tenke at hennes barn også er dine barn og at det ikke er viktig at de ikke er laget av dere sammen. Jeg skjønner likevel at det blir komplisert fordi det er mange følelser involvert fra alle kanter. Kanskje det også har noe å si hvor gamle barna var da du ble kjæreste med moren deres? Jeg har hørt at noen kaller biologiske foreldre mamma og pappa og nye partnere for mor og far. Jeg tenker at hva man kaller seg handler om å være en enhet, en familie, slik at det blir ‘oss’ og ikke bare enkeltindivider. Familien, enheten, blir en ramme rundt personene.
Hei og takk for innspill 🙂 jeg er ganske enig med hva du skriver. Jeg liker bra de to siste setningene dine, for det er den essensen jeg vil frem til 🙂
Hei! Jeg er omtrent i akkurat samme situasjon selv, bare at jeg er mammaen med to barn og har samboer uten barn. Jeg tror ikke du skal være så redd for at du skal forskjellsbehandle ditt barn og hennes barn. Det blir forskjell uansett, for rollene er forskjellige og vi gjør forskjellig i de ulike rollene. Tror ingen lider av det, så lenge du er nogenlunde til stede og er DEG på en støttende og koselig måte…De har jo sin egen far og blir fulgt godt opp av de som er deres aller nærmest.
Jeg/vi har selv slitt med og sliter litt med hvilken rolle min samboer skal ha. Hvor mye involvert i ungenes oppdragelse skal han være, hvor mye skal han » hjelpe til», hva ER han for dem, for ungene har sin egen far som har dem annenhver uke.
Hos oss har det blitt til at han er bare » seg selv»,som du skriver at du er DEG, men som er en viktig voksenperson i ungenes liv. Jeg synes godt han kunne bidratt mer i legging av unger, bringe til og fra aktiviteter, ol. Jeg synes det kunne være inkludert i den bonusrollen.
Ungene mine liker ikke å kalle sine bonusforeldre for bonusforeldre eller noe annet med navnet foreldre i, for som de sier så har de sine egne foreldre, men de kaller dem ved navn og det er greit for dem og for deres bonusforeldre. De er mammas og pappas kjærester og ferdig med det. Så i praksis har ungene mine vel blitt «dine barn» for min samboer og han oppfører seg vel deretter. Noe alle synes er greit, bortsett fra meg… Så litt rollediskusjon blir det nok fortsatt her i heimen…
Litt interessant skjedde for et par uker siden, da jeg lå syk i en hel uke ute av stand til å ta meg av barna. DA gikk samboer inn i min rolle. som da var ledig på en måte, og fikk på den uka et nærmere forhold til mine unger. Noe jeg skulle ønske kunne vedvart, på en måte. Men da kommer vi vel fram til det med å definere en rolle og dens innhold og gjerne kalle den ved navn, siden navnet identifiserer rollen og dens innhold… bonusbarn og bonusfar/mor er jo egentlig gode ord å bruke, de er positiv ladet og indikerer at du som ekstra far/ mor er heldig som har fått noen barn «på kjøpet». Det gir gode signaler til bonusbarna om at de er ønsket og et pluss for mor/fars kjæreste. Konklusjonen er vel at bonusbegrepet er viktig, men viktigst er vel at de enkelte i den enkelte familie blir enige om hva bonusforelderen skal bidra med, at det er kjent, snakket om og godtatt av alle som er i familien.. Da tror jeg ikke man trenger være redd for forskjellsbehandling heller.. Ups! kanskje litt langt innlegg, men jeg er litt engasjert i dette:-)
Takk Sissel for et veldig interessant svar. Jeg har litt svar i form av meninger, og skal svare på det når jeg får tid 🙂